Kan noen fortelle barnefamiliene at de har fått bedre råd?

I Rett Fram Opplevelser prøver vi å finne ut hvordan vi skal hjelpe alle familiene som tar kontakt. Samtidig får vi høre at folk har mer penger å rutte med. Det kan godt være riktig. Det er bare så vanskelig å forklare det til foreldrene som ikke har råd til bursdagsfeiring til barnet sitt.

Vi er visst ikke så smarte, vi som jobber i Rett Fram.

Vi har ikke forstått det som virker så opplagt når økonomien forklares fra en talerstol eller i et TV-studio: Folk har fått bedre råd. Vi har mer penger mellom hendene. Og avgiftsøkningene som kommer, skal det tydeligvis være mulig å ta høyde for.

Matprisene også. Vi må bare planlegge litt bedre.

Og har du ikke en bufferkonto, burde du selvfølgelig ha skaffet deg en. Hvem er det som er så uansvarlig at dette ikke er i orden?

Det er mulig vi ikke følger godt nok med. Vi bruker mye tid på å gruble over hvordan vi skal hjelpe barnefamiliene som tar kontakt. Vi lurer på når tålegrensen til vår organisasjon er nådd. Vi er jo så opptatt med å feire flere hundre barnebursdager i året, gjennomføre flere titalls julefeiringer og dele ut julegaver til flere hundre barnefamilier.

Midt oppi dette har vi nok gått glipp av forklaringen på at pengene egentlig skal strekke til..

Ingen hos oss mener at en professor i økonomi ikke kan faget sitt. Vi tror heller ikke at en statsminister nødvendigvis tar feil når han viser til bedre kjøpekraft. Tallene kan være riktige.

Men hva er det vi bruker dem til å si?

At mange har fått bedre råd, betyr ikke at alle har fått det. Og selv for en familie som har fått litt mer å rutte med det siste året, kan veien tilbake til en håndterbar økonomi være lang. Har du ligget bakpå lenge, går de ekstra kronene fort til noe du allerede skylder.

Det blir ikke nødvendigvis penger til fotballkontingenten av den grunn.

Det er her jeg skulle ønske samtalen begynte. Med en interesse for hvem som fortsatt ikke får det til å gå rundt, også når utviklingen samlet sett peker riktig vei.

Du kjenner kanskje en alenemor eller alenefar som skal dekke husleie, strøm, mat og klær på én inntekt. Eller en familie med to voksne i jobb, der det likevel er en kamp å få regningene betalt. Foreldre som regner, utsetter og kutter, og som neppe trenger enda en påminnelse om at det er lurt å spare.

En bufferkonto er et godt råd til den som har noe å sette inn på den. For den som mangler penger til mat, klær og bursdag til barnet sitt, er rådet vanskeligere å bruke. Rådet er faktisk ganske provoserende til tider.

Og mens vi voksne diskuterer kjøpekraft, så merker barna hva det vil si at mamma og pappa har en økonomi som ikke bærer livet.

Barna vet hvem som er med på fotball. Hvem som skal på leir. Hvem som feirer bursdag, og hvem som aldri inviterer. Barn verken ser eller kjenner penger. Det de ser og kjenner på, er følelsen av et sosialt fellesskap som forsvinner. Der det faktisk ikke er sånn at alle barn har like muligheter.

Det som bekymrer meg, er at vi venner oss til dette. At det blir en del av hverdagen at noen barn må stå over, og at frivilligheten forventes å finne løsninger.

Vi gjør gjerne jobben. Det ligger mye glede i å få til en bursdag som ellers ikke ville blitt feiret. Vi vet hvorfor vi bruker tid på julefeiringer, aktiviteter og opplevelser. Vi ser hva det betyr å få være med. Vi ser hvordan skuldrene til en forelder senkes når vi hjelper til, og vi elsker smilene fra hvert eneste barn som er hos oss.

Men jeg skulle inderlig ønske at behovet var mindre. Målet vårt kan ikke være å sette ny rekord i antall familier som trenger hjelp. Vi vil kunne hjelpe flere når det trengs, men vi ønsker oss færre som er avhengige av oss.

Derfor må vi også få si fra. Frivillighetens oppgave kan ikke begrenses til å ordne opp så stille og takknemlig som mulig. Erfaringene våre må ha en plass i diskusjonen om hvordan folk faktisk har det.

Når politikere viser til at økonomien blir bedre, må det være mulig å spørre: Bedre for hvem? Hvor mye sitter de mest pressede familiene igjen med etter at det nødvendige er betalt? Og hva gjør vi for barna som fortsatt ikke får delta?

Disse spørsmålene kan ikke bli mindre relevante fordi gjennomsnittstallene er gode.

Jeg forventer ikke at en statsminister skal løse hver families økonomi. Jeg forventer at de som bestemmer, tar inn over seg at en bedring i statistikken og en vanskelig hverdag kan eksistere samtidig. Og at de vurderer avgifter, støtteordninger og kostnadene ved barns deltakelse med disse familiene i tankene.

Vi i Rett Fram skal fortsette å gjøre det vi kan. Feire bursdager. Skape juleminner. Kose oss sammen i hele sommerferien. Gi barn muligheter til å delta sammen med andre.

Utfordringen i Rett Fram akkurat nå, er at vi snart ikke har kapasitet til å hjelpe flere når de kommer til oss på en familiesamtale. Økt kjøpekraft er ikke et tema i disse samtalene.